ANMELDELSE: This Is My Family, Lyceum Sheffield ✭✭✭

Foto: Johan Persson This Is My Family Lyceum Theatre, Sheffield 18. oktober 2014 3 stjerner

Nye musikaler får alltid den tøffeste starten. Skaperne har sin visjon, men for å få musikal-babyen sin opp på scenen må de nesten alltid inngå kompromisser fordi en produsent "vet best" eller krever en bestemt skuespiller i en rolle, ikke vil ta seg råd til orkestrering, eller krever "bedre" melodier, større shownumre eller endringer i ensemblet (ofte i disse dager med minst én mulighet for betydelig avkledning). Det kan være en frustrerende og hjerteskjærende prosess, spesielt når en produsent skylder på skaperne eller selve sjangeren når en ny musikal ikke fungerer, når det i sannhet var selve produksjonen som var problemet.

Alt dette gjør Daniel Evans’ valg om å satse på Tim Firths nye musikalkomedie, This Is My Family, desto mer prisverdig. Firth har skrevet både manus, musikk og tekster til stykket, som nå er på norgesturné etter en kort nyoppsetning på Lyceum. Forestillingen hadde premiere på Crucible i Sheffield i fjor og ble en stor suksess. Deler av ensemblet er byttet ut siden den gang, men ellers er denne produksjonen i stor grad den samme som originalen.

Her er det ingen prangende kulisser, ingen korister (verken med eller uten klær), ingen store orkestre, ingen store dansenumre og ingen klassiske finale-slagers. Et ensemble på seks, et lite band, en liten, morsom og varm historie, samt et par øyeblikk med scenisk magi – dette er hovedingrediensene.

Og forestillingen er rett og slett herlig på nesten alle måter. Det er mye å like, nyte og til og med reflektere over.

Historien er enkel. Mor og far var ungdomskjærester som giftet seg og trives med ekteskapet. De har to barn: eldstemann er en sønn i sin mørke, «gotiske» fase før studiene – rebelsk og konstant gretten – og yngstemann er datteren, forestillingens stjerne, en flink og smart skribent som vinner en pris og får ta med familien hvor hun vil.

Den indre sirkelen kompletteres av en tante, mors søster, en kvinne som lever livet og elsker menn med en voldsom hunger og glede, og bestemor May, fars mor, som sakte glir bort i en verden av minner.

Handlingen drives frem av romantikk og forestillinger om kjærlighet innenfor familiens altomsluttende ramme – hva en familie er, hvordan den fungerer og hva den betyr. Terrenget er kanskje velkjent, men det skildres her med en godhet og en livsglede som smitter over på publikum.

Andre akt fungerer bedre enn den første, som føles litt for stykkevis og delt. Tempo er ingen erstatning for handling.

I andre akt finner vi imidlertid to helt spesielle øyeblikk med scenemagi, begge involverer bestemor May. Som i alle familier har de pleiet historien om hvordan mor og far møttes som tenåringer – alle kjenner hver minste detalj, eller så tror de i hvert fall. Men her, i forestillingens beste scene, forteller May en hemmelighet som både endrer og beriker den gamle familiehistorien. Det er fantastisk å se det utfolde seg.

Det andre trikset er enkelheten selv – og helt genialt. Det er et øyeblikk av forsoning for sønnen, bunnløs glede for bestemor, og helt perfekt for resten av familien. Det er et uttrykk for kjærlighet og romantikk som binder denne lille gruppen sammen som en enhet – en familie. Som en gave til May sender sønnen opp papirlanterner med tente lys mot himmelen, og de svever magisk opp gjennom salen i Lyceum. Helt nydelig.

Å la én person stå for alt av tekst og musikk er en stor utfordring. Selv om Firth gjør en god jobb, er ikke dette et partitur som vil vinne priser for nyskaping, og manuset kunne vært strammere enkelte steder. Sangtekstene er det som fungerer aller best; de er utmerkete fremragende.

Musikken er trivelig nok, men den er i stor grad bygget over kjente leste. Tematiske melodier minner om hits fra Skjønnheten og udyret og Billy Elliot, noe som bidrar til at de føles trygge og velkjente, men partituret mangler en helhetlig, egenartet stil.

Besetningen hjelper ikke nødvendigvis på musikken i alle ledd. Verken mor (Clare Burt) eller far (Bill Champion) synger materialet med den uanstrengte musikaliteten som kreves for at melodiene skal skinne slik de er ment. Burt er en sterkere skuespiller enn Champion, men begge kommer greit fra det, og skildringen av ekteskapet har en forfriskende, jordnær og selvironisk kvalitet som fungerer svært godt.

Marjorie Yates er utsøkt som May, bestemoren som nesten har forsvunnet i demens. Det er en subtil og helt usentimental tolkning som treffer hardt emosjonelt. I andre akt tar Yates sentrum av scenen, en sjanse hun griper med begge hender og som betaler seg i hver scene. Hvis du ikke feller en tåre i hennes store øyeblikk, har du et hjerte av stein. Karakteren bringer inn vanskelige, viktige temaer og gir hele stykket en tyngde og aktualitet.

Når det gjelder de unge rollene, har Evans truffet blink: både Terence Keeley som Matt og Evelyn Hoskins som Nicky er strålende, både i skuespill og sang. Det er en friskhet, oppriktighet og frustrasjon som er helt perfekt for både bror og søster. Matts reise er tydeligst skrevet i manuset, og Keeley takler overgangen perfekt. Men Nicky endrer seg også, mer subtilt selv om hun er midtpunktet gjennom hele handlingen. Hoskins håndterer sin utvikling eksepsjonelt bra; for de som har barn, er det et veldig tydelig og rystende "den lille jenta mi har blitt voksen"-øyeblikk som vil varme alle hjerter.

Rachel Lumberg er perfekt som den fargerike tanten som gir sex-råd, kjører motorsykkel og bytter menn i ett sett. Fantastisk stemme og flott karakterisering. Bare moro.

Daniel Evans forstår musikaler og har regissert noen glimrende nyoppsetninger. Arbeidet hans her er selvsikkert, kunnskapsrikt og innsiktsfullt. Han gjør mye for å skjule de innebygde problemene i manuset, musikken og deler av besetningen.

Richard Kents scenografi er sjarmerende og kler stilen i tekst, musikk og regi. Den beste egenskapen er hvordan den representerer både nåtid og fortid, og David Platers utmerkede lysdesign forsterker denne effekten.

Det er imidlertid noe seriøst galt med lydbalansen, og Nick Greenhill må rydde opp i dette før turneen forsetter. Det er altfor mye bass, noe som ofte går på bekostning av artikulasjonen. Dette burde være enkelt å fikse.

This Is My Family kommer neppe til å vinne priser for årets beste musikal internasjonalt, men det er en engasjerende og veldig lystig teateropplevelse. Det er ny, britisk dramatikk – eksperimentelt og interessant. Vel verdt noen timer av din tid.