ANMELDELSE: Twelfth Night (Helligtrekongersaften), Space Theatre ✭✭✭

Helligtrekongersaften 23. juli

The Space Theatre

3 stjerner

The Pell Mell Theatre Company har opparbeidet seg et rykte for å sette opp radikale og livlige forestillinger av gamle klassikere. Jeg var derfor spent på å se hva de ville gjøre med Helligtrekongersaften, et av mine favorittstykker av Shakespeare og en fortelling som er godt forankret i folks bevissthet.

Det er et stykke som ikke trenger noen introduksjon (men her kommer den likevel); unge Viola skilles fra broren Sebastian til sjøs og kler seg ut som mann for å gå i tjeneste hos hertugen som reddet henne. Den velstående grevinnen Olivia forelsker seg i Viola, som selv er forelsket i hertugen.

Det er tydelig fra start at dette blir en forestilling utenom det vanlige. De første tre minuttene er en gripende eksplosjon av dans og mime, uten at et ord blir sagt. Denne følelsen av anarki gjennomsyrer hele kvelden, og selv om det ikke alltid fungerer like godt, viser det en originalitet og kreativitet som gjør at man aldri helt vet hva som venter rundt neste sving.

Giulia Scrimieris kostymer er herlige og en fryd for øyet; fulle av klovneaktige farger og finurlige detaljer. Til og med Lucy Laings vakre Olivia har et snev av 'Corpse Bride' over seg, mens Tobys gjeng med skøyere er kledd opp som kongefamilien i en kortstokk.

Bevegelsesarbeidet er fantastisk, og noen av forestillingens komiske høydepunkter (som lureriet bak buskene og Antonios scene med de gule strømpebåndene) fikk nytt liv takket være intelligent regi og fysisk komedie. De overtydelige bevegelsene ble bare distraherende ved én anledning, da noen av statistene drev med turn i bakgrunnen under stykkets eksposisjonsscene.

Selv om produksjonens maniske energi førte til strålende kostymer og scenografi, førte den også til noe overspill. Lawrence Boothmans demoniske og groteske Feste var et godt eksempel på dette. Siden det meste av ensemblet uansett oppførte seg som klovner (det var tross alt en sirkusinspirert forestilling), hadde ikke Feste annet valg enn å fungere som en slags frenetisk hyperklovn. Boothmans naturlige sjarme, karisma og flotte sangstemme gjorde at dette stort sett fungerte; på sitt beste minnet han om Alan Cunnings Emcee i Cabaret. Det var imidlertid øyeblikk hvor det føltes som han tok litt for mye plass – særlig under avhøret av Malvolio i stil med en amerikansk gameshow-vert, et av de påfunnene som ikke helt traff blink.

Det var en strålende laginnsats fra et talentfullt ensemble – Ella Garlands Viola var sjarmerende og søt og hadde fantastisk kjemi med Lucy Laings Olivia. Andrew Seddon var også passende patetisk som Malvolio, selv om han ikke spilte karakteren foraktelig nok til at man følte han fikk sin rettmessige straff.

Caroline Short gjorde en sterk innsats som den utspekulerte Maria, og Angus Howards Sir Andrew var stødig og morsom gjennom hele stykket. En kommentar også til Tobys muntere bande – deres ansiktsuttrykk og dramatiske tilstedeværelse i bakgrunnen fanget virkelig blikket og gjorde noe spesielt ut av det som kunne vært ubetydelige roller.

Jenny Gamble har neppe hatt et kolossalt budsjett for kulissene, men resultatet er både intelligent og kreativt. Den smarte bruken av en improvisert boksering og skarpe projeksjoner på scenens hvite teppe ga andre akt liv. Det var tilsynelatende noen nye musikalske innslag i manuset fra komponist Adrian York, og alle føltes helt i tråd med tidsperioden; så mye at jeg ikke kunne si hvilke deler han sto bak! Dansekreografien helt til slutt var også kjempegøy og avsluttet forestillingen med et smell snarere enn et sukk.

Når det kommer til en klassiker som Helligtrekongersaften, er det sjelden man forlater teateret med følelsen av å ha sett noe helt nytt og annerledes. På godt og vondt (mest godt), har Pell Mell gravd dypt i den kreative krukka og levert en livlig og energisk forestilling som du garantert ikke får se på The Globe i nærmeste fremtid.

Helligtrekongersaften spilles på The Space Theatre frem til 12. august 2015