ANMELDELSE: Wicked, Apollo Victoria Theatre ✭✭✭✭✭

Wicked

Apollo Victoria Theatre

11. februar 2015

5 stjerner

Bestill billetter nå | Mer info

Hva er sjansene for å få et stort publikum til å strømme til en musikal åtte ganger i uken når temaene er politisk propaganda, etnisk rensing, rasisme, utroskap, gruppepress, mord, sivil ulydighet, korrupsjon, historierevisjonisme og dyremishandling? Forsvinnende små?

Og likevel...

Wicked handler om alt dette, pakket inn i en forrykende, magisk og grønnmalt festforestilling, og den er nå inne i sitt niende år ved Apollo Victoria Theatre. Det er nok sant at mange ser Wicked uten helt å ta innover seg alle disse underliggende temaene, og det er nettopp en av de største styrkene ved Winnie Holzmans manus, basert på Gregory Maguires roman. Viktige samfunnsspørsmål blir presentert for barn (og voksne) forkledd som en romantisk musikalkomedie om forhistorien til en av tidenes mest populære barnehistorier og filmer: Trollmannen fra Oz. Det er avgjørende å se på Wicked som et helt separat verk fra Trollmannen fra Oz; hvis man forventer en opplevelse identisk med Judy Garland-filmen, vil man uunngåelig bli skuffet. Wicked har en helt annen tone, stil og hensikt, og må verdsettes på egne premisser. Det hjelper selvsagt på forståelsen av enkelte vitser om man kjenner filmen, men det er ikke en forutsetning for å elske forestillingen.

I bunn og grunn er Wicked historien om vennskapet mellom to unge kvinner, Galinda og Elphaba, med totalt ulik bakgrunn. De viser seg å være heksene Dorothy møter i Oz etter at tornadoen har røsket henne bort fra tryggheten på gården. Det smarte grepet med å utforske hva som egentlig definerer godhet og ondskap driver fortellingen fremover, og ingenting er helt slik det ser ut til. På veien mot den «lykkelige» slutten møter vi mange kjente Oz-skikkelser: Løven, Blikkmannen, Fugleskremselet, de flyvende apene, Munchkins og selvfølgelig selve Trollmannen. Vi introduseres også for nye karakterer: den intrigante og maktgale Madame Morrible, og geiteprofessoren doktor Dillamond, som bokstavelig og metaforisk mister stemmen sin gjennom undertrykkingen han utsettes for.

Fortellingen fungerer hele tiden på to plan: Som et vakkert, fargerikt og spennende eventyr om to hekser, der outsideren får den kjekke prinsen (eller slottsarvingen, i det minste) og lever «lykkelig» alle sine dager; og som en moden utforskning av tunge temaer som makt, ansvar og ikke minst aksept.

Det er denne sømløse dualiteten som har sørget for fulle hus på Broadway i over ti år, og som helt sikkert vil føre til at den når tiårsjubileet i London også. Det, og Stephen Schwartz' fantastiske og fengende musikk. Dette er ikke nødvendigvis musikk man faller for ved første gjennomhøring, selv om det er mange åpenbare hits her, men det er et partitur som vokser i rikdom og kompleksitet jo mer man hører det. Musikken er storslått og krever fremragende sangprestasjoner – noe som ikke alltid har vært prioritert like høyt i alle casting-valg i London-oppsetningen.

Det er det så definitivt nå.

Resultatet er at dagens versjon av Wicked er den sterkeste London har sett. Alt ved produksjonen er i toppform. Ensemblet er ekstremt dyktig og leverer praktfulle vokalharmonier og disiplinerte dansenumre. Lysslippen (Kenneth Posner) er skarp og presis, kostymene (Susan Hilferty) ser friske og fortryllende ut, og lyden (Tony Meola) er klokkeklar – om enn med en tendens til å teste trommehinnene til publikum innimellom. Det både ser, føles og høres ut som en produksjon i sin niende uke, ikke sitt niende år.

Det beste med denne utgaven av Wicked er at produksjonen har vendt tilbake til kjernen: historien om *to* hekser, fremfor bare historien om én grønn heks med en blond bifigur. Tittelen er Wicked, ikke Elphaba; det er en treffende tittel fordi begge hovedkarakterene er «wicked» på ulike stadier og på ulike måter. Etter min mening fungerer showet kun når balansen mellom Elphaba og Glinda er helt riktig.

Faktisk er det mer enn som så: Uten en sensasjonell Glinda kan ikke Wicked fungere slik det er tenkt.

Heldigvis *er* Savannah Stevenson en sensasjonell Glinda, både som Galinda og Glinda. Hun er uten tvil den beste utøveren jeg har sett i denne rollen, enten det er i West End eller på Broadway. Som en fullendt skuespiller er hun presis i hver scene, og hun mestrer hele registeret fra den selvopptatte og bortskjemte jenta til den strålende og sindige maktfaktoren – med hjertesorg og svik vakkert skildret underveis.

Hennes komiske timing er briljant, kjemien med Elphaba og Fiyero er bunnsolid, og scenen med Trollmannen og Madame Morrible mot slutten er helt fantastisk.

Vokalt sett tar Stevenson pusten fra en. Hun har en sikker og klar sopran som klinger varmt i hele registeret. De høye partiene i åpningsnummeret, *No One Mourns The Wicked*, låter uanstrengt og rent; *Popular* er smittende og full av liv; og det er en genuin skjønnhet i innsatsen hennes i *Dancing through Life* og reprisen av *I’m Not That Girl*. Hun er på sitt aller mest blendende i duettene med Emma Hattons Elphaba: *For Good* er sublim, og det er magiske øyeblikk i både bitre *What is this Feeling* og klimakset i *Defying Gravity*. Stemmene deres smelter perfekt sammen i harmoniene. Men aller best er hennes inderlige tolkning av *Thank Goodness* i starten av andre akt. Her stråler Stevenson mens hun formidler Glindas blanding av lykke og smerte bak en fasade av kontrollert skjønnhet. Gjennom Stevensons prestasjon blir Glinda den sentrale kraften showet trenger. Da Emma Hatton var syk, var det den alternative Elphabaen, Natalie Andreou, som sto på scenen. Andreou er en utmerket Elphaba, og hun har overhode ingen problemer med de krevende vokalpartiene i arven etter Idina Menzel i *Defying Gravity* og *No Good Deed*. Stemmen hennes er kraftfull, spennende og rik. Hun har full kontroll i både mellomregisteret og toppen, og hun er spesielt god til å fargelegge sanger med komplekse toner. De dypeste tonene kunne hatt litt mer støtte, noe som tidvis fører til litt utydelig frasering, men dette er småplukk som ikke svekker helhetsinntrykket.

Andreous skuespill er akkurat slik det skal være, og hun gjør Elphabas komplekse reise troverdig og forståelig. Hun er vekselvis tverr, redd, varm, forvirret, skremmende og inspirerende. Hun gjør forholdet til både Glinda og Fiyero helt logisk, og er spesielt god til å etablere det kompliserte forholdet til søsteren Nessarose og den dype respekten for doktor Dillamond. Ved å vise det myke hjertet under den harde overflaten, leverer Andreou en komplett og mangefasettert stjerneprestasjon.

Fiyero er en vanskelig rolle å fylle. Ved første øyekast en egoistisk og forfengelig kjekkas, men egentlig er han selve drivkraften for endring i stykket. Både Glinda og Elphaba blir forandret for alltid etter møtet med ham. Matthew Croke, som steppet inn for Jeremy Taylor, er en ypperlig Fiyero; passelig kjekk, lett på tå, med et blendende smil – selve personifiseringen av et eventyrlig kjærlighetsmotiv. *Dancing through Life* er strålende utført, og duetten med Andreous Elphaba, *As Long As You’re Mine*, er full av lidenskap. Croke utstråler stil og sjarm og kompletterer trioen med glans.

Katie Rowley Jones, som var den originale Nessarose i West End, er tilbake i rollen, og prestasjonen hennes har modnet vakkert. Hun er fabelaktig som Elphabas søster, og får frem hvert gram med bitterhet og sinne i en svært velbalansert tolkning. Den kontrollerte desperasjonen i scenene hennes i andre akt er spesielt gripende. Hun synger også utmerket. Sam Lupton gir god støtte som Boq, spesielt i andre akt. Han har en flott stemme og god scenetilstedeværelse, men kunne med fordel ha vært enda mer sprudlende i de tidlige scenene.

Martyn Ellis finner en god balanse mellom mystisk leder og kynisk strateg i sin tolkning av Trollmannen. Han klarer den bragden det er å forene Trollmannens ulike sider til en sammenhengende karakter. Han har en unektelig sjarme, og i andre akt skyter han virkelig fart. Liza Sadovy treffer alle de riktige tonene, både komiske og ondsinnede, som den sleipe Madame Morrible. Hun er spesielt god når hun vender seg mot Glinda og lar masken falle.

Philip Childs gjør en flott figur som den plagede doktor Dillamond, og Kyle Anthony er glimrende som Chistery – hans siste klønete ord står som et sterkt symbol på håp.

Wicked er i kjempeform, og det nåværende ensemblet yter stykket full rettferdighet. Enten du aldri har sett den eller har sett den før, er det på tide med et (nytt) besøk – du kan også bli forandret til det bedre.

BESTILL BILLETTER TIL WICKED PÅ APOLLO VICTORIA THEATRE NÅ