På tide med mer anerkjennelse til bevegelsesregi

Mark Ludmon undersøker arbeidet med å gi bevegelsesregissører i britisk teater den anerkjennelsen de fortjener.

Ensemblet i The Inheritance på Noel Coward Theatre. Foto: Marc Brenner

Ved årets Olivier Awards var 12 av de nominerte produksjoner som involverte bevegelsesregissører – men navnene på disse viktige kreative yrkesgruppene var ikke å høre. Prisen for beste nye skuespill, The Inheritance, ga priser til regissør Stephen Daldry og lysdesigner Jon Clark, mens det også var nominasjoner til Bob Crowley for scenografi og Paul Arditti og Christopher Reid for lyd. Men til tross for at kritikere hyllet dens «berg-og-dal-bane-energi», var det ingen utmerkelse som spesifikt anerkjente bidraget fra den ledende bevegelsesregissøren Polly Bennett. Hun jobbet også på to andre nominerte forestillinger, The Lehman Trilogy og Sweat, og mens hun feirer kollegenes prestasjoner, er hun en av flere utøvere som nå etterlyser egne priser for beste bevegelse.

Med 24 kategorier og en tre og en halv time lang seremoni, er Olivier-arrangøren SOLT motvillig til å utvide listen ytterligere. Ifølge en talsperson omfatter den eksisterende kategorien for beste teaterkoreograf «både bevegelsesregi for skuespill og koreografi i musikaler, og eksempler på denne typen arbeid er vanligvis kvalifisert hvert år». Bevegelsesarbeid når ofte langlistene fra juryene, men den endelige avstemningen blant SOLT-medlemmene favoriserer gjerne musikaler. Til tross for et bredt utvalg av forestillinger med fysisk ensemblespill, var årets nominerte koreografi for The King and I, Six, Company og Come From Away, som ble vinneren. Som Bennett kommenterte: «Før bevegelse blir skilt ut av de personene som forteller verden hva det innebærer å lage teater, vil heller ikke de stemmeberettigede klare å se forskjellen på de to».

Å gruppere de to under fanen koreografi er til skade for bevegelse, påpeker bevegelsesregissør Shelley Maxwell. Hun har jobbet på prisvinnende forestillinger som fjorårets Nine Night og Antony and Cleopatra på National Theatre, samt Equus som spilles ved Londons Trafalgar Studios frem til september etter turné. «Selv om dette gir en form for inkludering, mener jeg det er ganske utfordrende å måle koreografi opp mot bevegelsesregi i en priskategori,» sier hun. «Det er virkelig to ulike ferdighetssett, og som sådan mener jeg de bør både sees, vurderes og belønnes deretter. Det er for øyeblikket mange i bransjen som presser på for dette, men som vi vet, skjer ikke ting over natten.»

Mens det ikke finnes egne kategorier for bevegelse i Storbritannia, la The Irish Times til beste bevegelse for Irish Theatre Awards i 2018. Ifølge en av dommerne, Ella Daly, gjorde dette at de «for første gang kunne vurdere og anerkjenne det betydelige bidraget fra bevegelsesregissører, sceneinstruktører og koreografer til teaterlandskapet». Kategorien omfatter fortsatt musikaler, men ved å rette søkelyset mot den bredere disiplinen, har nominasjoner og priser gått til fysisk spill i teaterstykker – inkludert årets vinner, bevegelsesregissør Sue Mythen for The Lost O'Casey, et drama om Dublins boligkrise.

Royal Shakespeare Company - Romeo and Juliet. Foto: Topher McGrillis

Å bli utelatt ved prisutdelinger er en del av en manglende offentlig bevissthet rundt arbeidet til bevegelsesregissører utenfor teatermiljøet. Royal Shakespeare Companys Romeo and Juliet, som turnerte frem til januar i år, utmerket seg med sin energi og dynamiske fysiske form, men ingen av de store riksavisene og bare et fåtall regionale nettsteder krediterte bidraget fra RSCs assosierte kunstner, bevegelsesregissør Ayse Tashkiran. Med en 15 år lang karriere er hun også studieleder for Movement: Directing and Teaching ved Londons Royal Central School of Speech and Drama – Europas eldste utdanning for bevegelsesregissører. Selv om hun unngår anmeldelser fordi «de aldri vil tilfredsstille meg», mener hun mer kan gjøres for å reflektere hvor essensiell bevegelse er for en forestilling. «Jeg vil ikke peke fingeren mot journalister, for jeg er på sett og vis enig med Matt Trueman når han sier: 'Jeg vil ikke ha sjekklister med navn i en anmeldelse'. Det jeg derimot reagerer på, er når en journalist har gått gjennom prosessen med å si 'komposisjonen er slik, lyset er slik'; da begynner jeg å føle meg litt tilsidesatt, for jeg føler definitivt at jeg er en del av det kreative teamet. Hvis du skal vurdere musikken, har jeg sannsynligvis hatt like mye å gjøre med din følelse av musikken som noen andre. På samme måte med lyset: vi befinner oss i en visuell verden, så hvis du har språket til å snakke om lys, har du språket til å snakke om bevegelse. Mitt ønske er at man, dersom det står en bevegelsesregissør i programmet, ser på dem med samme kritiske blikk som resten av det kreative teamet.»

Problemet ligger ikke i selve bransjen, skynder Tashkiran seg å påpeke. «Det er massiv synlighet inne i selve prøvesalen og i kulturen hos organisasjonene. Det er integrert og udiskutabelt. De virkelig gode regissørene er eminente på bevegelse, og de har store ambisjoner for det fysiske. Man er der fordi man skal møte deres ambisjoner, og min jobb er å matche det og ta det til et sted de ikke engang hadde forestilt seg.» Hun har sporet tittelen «Movement Director» tilbake til Geraldine Stephensons rolle i York Mystery Plays under Festival of Britain i 1951, men hun understreker at skuespillerens bevegelser i seg selv er like gammelt som skuespillerkunsten, og dekker det fysiske livet i enhver produksjon. «Hvis man skulle skrevet en skikkelig historie om bevegelsesregi, må man være litt forsiktig så man ikke tenker: 'Hvis de ikke står i programmet, var det ingen bevegelse'.»

Tashkiran er en forkjemper for en av pionerene, Litz Pisk, forfatter av den innflytelsesrike boken The Actor and His Body fra 1975. Pisk var medeier av en skole for «bevegelseskunst» i Wien på 1920-tallet før hun ble bevegelseslærer – eller «mime», som det da ble kalt – ved RADA i London i 1936. Hun fortsatte med å undervise i bevegelse ved Old Vic Theatre School og senere Central, mens hun jobbet med regissør Michael Elliott og hans Old Vic-kompani, hvor hun var fast bevegelsesregissør. Blomstringen av bevegelsesregi fra 1950-tallet skyldtes mye utviklingen av større institusjoner som Old Vic, National Theatre og RSC med deres store ensembler og fokus på visuell komposisjon, senere videreført av bevegelsesregissører som Sue Lefton, Jane Gibson og Struan Leslie. Med skoler som Central, Guildhall og Manchester Metropolitan University som utdanner en ny generasjon bevegelsesregissører, er disiplinen nå «i full blomst», sier Tashkiran. For å reflektere dette må utøverne selv ta grep, legger hun til. «Vi gjør fremskritt på det området, men vi må også tørre å tre frem.»

English Touring Theatre - Equus. Foto: The Other Richard Maxwells arbeid har blitt godt kreditert i anmeldelser av Theatre Royal Stratford East og English Touring Theatres produksjon av Equus, regissert av Ned Bennett. Oppsetningen hadde premiere i februar før den dro på turné. Skuespillernes muskulære legemliggjøring av hester og Ethan Kais svært fysiske prestasjon som Alan Strang førte til at både bevegelsesspråket og bevegelsesregissøren ble hyllet av kritikere, fra The Times til BritishTheatre.com. Ved siden av at Maxwell ble stilt opp til intervjuer, skadet det absolutt ikke at den eneste artikkelen i forestillingens program var et to siders intervju om hennes karriere. «Det er til hjelp om teatrene inkluderer bevegelsesregissører i listene over kreative medarbeidere, selv om man bare ble hentet inn som konsulent,» sier Maxwell. «På denne måten blir både publikum og journalister klar over at det er knyttet en bevegelsesregissør til produksjonen. Dette bidrar til mer eksponering, og gjør det mulig for dem å bli kreditert i anmeldelser sammen med sine kreative kolleger. Selv om vi i bunn og grunn ikke lager teater for glitter og glamour, er det hyggelig når alle faktorene som inngår i skapelsen blir anerkjent.»

Etter å ha startet som utøver innen dans og musikaler, har Maxwell fokusert på bevegelsesregi de siste tre årene. Hun jobber nå på to nye National Theatre-produksjoner: Hansard, som spilles fra august, og «Master Harold»…and the Boys, som har premiere i september. «Jeg har sett en merkbar endring i inkluderingen og omtalen av bevegelsesregissørers arbeid i media i løpet av de siste årene,» sier hun. «Selv om dette definitivt ikke er helt vanlig praksis ennå, er det et skritt i riktig retning gitt omfanget av det arbeidet mange bevegelsesregissører legger ned.» Hun bemerker at fysisk spill for alvor ble satt i søkelyset av den prisvinnende filmen Bohemian Rhapsody. «Her mottok både skuespiller Rami Malek og bevegelsesregissør Polly Bennett hyllest for det enestående arbeidet med å gjenskape Freddie Mercurys fysikk. Jeg mener det å kreditere skuespillere for deres prestasjoner, og samtidig anerkjenne mesterlig fysikk, er nyttig for å sette søkelyset på alle aspekter som utgjør en rolleprestasjon.»

Tashkiran mener også at det å skrive programnotater har hatt en positiv innvirkning på journalister. Hun har sett hvordan hennes egne ord har påvirket anmeldelser, som i RSCs As You Like It, som hun jobbet på med Maria Aberg i 2013. «Jeg åpner opp prosessen for dem og gir dem en form og et språk, og ofte kommer det språket tilbake til meg i anmeldelsene.» Andre plattformer som video, podkaster og blogger gir bevegelsesregissører en sjanse til å snakke om arbeidet sitt til et bredere publikum, slik RSC gjør med korte nettfilmer, foreslår Tashkiran. «Jeg oppfordrer alle mine studenter til å prøve å delta i prøvebilder, blogge, skrive programnotater – gjøre det utadrettede arbeidet, noe som er veldig tøft for bevegelsesregissører som ofte har beskjedne honorarer og løper fra jobb til jobb.»

Royal Shakespeare Companys The Provoked Wife. Foto: Pete Le May

I tillegg til å skrive en ny bok om bevegelsesregi, har Tashkiran jobbet på The Provoked Wife med regissør Phillip Breen, som spilles på RSCs Swan Theatre i Stratford-upon-Avon frem til september – hyllet av kritiker Libby Purves for sin «formidable bevegelsesregi». Tashkiran har vært en assosiert kunstner ved RSC siden 2017, men bemerker at hun bare er den tredje bevegelsesregissøren som har fått denne tittelen i RSCs historie; resten er hovedsakelig skuespillere, regissører og forfattere. «Vektleggingen av deres assosierte kunstnere har definitivt vært på de aspektene som etterlater seg spor, skriftlige spor,» antyder hun. Ettersom bevegelsesregissører ønsker at arbeidet deres skal bli bedre sett og anerkjent, legger hun til at bevegelse uten skriftlige spor kan oppleves som særlig flyktig. «Det går fra kropp til kropp og opptar ofte mellomrommene, selv i en prøveprosess, så bevegelsesregi må jobbe hardere for å etterlate et avtrykk i bevisstheten til de som står utenfor prøvesalen.»