ANMELDELSE: As A Man Grows Stronger, Jack Studio ✭✭✭

Tim Hochstrasser anmelder Howard Colyers nye stykke «As a Man Grows Stronger», fremført av David Bromley på Brockley Jack Studio Theatre.

David Bromley i «As A Man Grows Stronger» Foto: Tim Stubbs Hughes As a Man Grows Stronger

Jack Studio Theatre

3 Stjerner

21. februar 2019

Howard Colyers nye stykke, skrevet for én stemme og med en varighet på drøyt en time, er imponerende godt forklarert og utsøkt fremført av David Bromley i en produksjon som på dyktig vis viser ham frem med tidsriktige detaljer. Samtidig reiser det, uten helt å lande dem, vriene spørsmål om hvordan man representerer livet og arbeidet til en kunstner eller forfatter, samtidig som begge deler rettferdiggjøres i like stor grad.

Dette stykket forsøker å introdusere oss for livet og karrieren til Italo Svevo, som tilbrakte store deler av sitt liv i Trieste. Hans liv strakte seg over det nittende og tyvende århundre og var langt fra enkelt. Født jødisk og utdannet i Tyskland, var han også sterkt preget av italienske kulturelle og politiske lojalitetsbånd, uten at han noensinne ble fullt ut akseptert av de østerrikske eller italienske myndighetene han levde under. Han følte ingen klar tilhørighet, og ble aldri helt inkludert – minst av alt av Mussolinis fascistregime som formørket hans siste år. På mange måter er Svevos rotløse dilemmaer svært relevante for vår egen tid, og det er i utforskningen av disse parallellene, uten å mase for mye, at dette stykket kanskje er på sitt aller mest vellykkede.

David Bromley i Howard Collyers «As A Man Grows Stronger». Foto: Tim Stubbs Hughes

Det er mye lun humor her, ofte på bekostning av karakteren selv: hans usikkerhet og fryktsomhet, hans manglende evne til å slutte å røyke (som blir et gjennomgangstema i stykket), og hans besluttsomhet på ikke å la sin identitet drukne under vekten av hendelser, enten de er private eller politiske. Her finnes også en stor dose absurditet, noe man kan forestille seg også kom frem som en satirisk brodd i hans skrivekunst. Det er unektelig spesielt at han tilbrakte ti år av sitt liv i Charlton for å overvåke produksjonen av en spesiell, kraftig maling for britiske krigsskip – en oppskrift som ble nidkjært voktet av hans kones familiefirma, og hans svigermor fremfor alt.

Det er likhetstrekk med Kafkas liv, og spesielt måten han ser ut til å snu sin relative maktesløshet i møte med hendelser til en litterær persona. Alt dette gir svært rikt materiale for David Bromley til å utvikle et minneverdig mønster av nervøse og engstelige motsetninger gjennom Svevos livsløp. Det er også en fascinerende følelse av hvordan grensen mellom sannhet og fiksjon bevisst og villig viskes ut i hans sinn som en måte å flykte fra daglige ydmykelser og nederlag. Tross alt er selv navnet hans en litterær oppfinnelse skapt for å unnslippe merkelappene i datidens turbulente politikk. Vi vet ikke helt hvor mye vi kan stole på det vi blir fortalt.

Saken kompliseres ytterligere av inkluderingen av en lang midtdel som beskriver Svevos vennskap med Joyce, som fungerte som hans engelsklærer i Trieste og senere ble en lojal litterær støttespiller og beundrer. Mye av dette er svært fornøyelig, og Bromley gjør en strålende jobb med å gestalte Joyce – ikke bare med hensyn til aksent, men også all hans håpløse upraktiske sans og hans bydende språklige ambisjoner.

David Bromley i «As A Man Grows Stronger». Foto: Tim Stubbs Hughes Colyer har gjort en svært dyktig jobb med å fordøye den enorme mengden informasjon som finnes om Svevos liv og hans møte med James Joyce, og funnet en plausibel ramme å henge det på. Men selve fokuset på livets gåter gjør at vi ikke får høre på langt nær nok om Svevos faktiske skrivekunst. Vi hører litt om det siste stykket han jobber med, og dets treffsikre satire over Mussolinis falske omfavnelse av et kunstig ungdomskonsept, men ingenting i det hele tatt om Zenos bekjennelser, verket som vakte Joyces beundring, eller om hans andre hovedverk. Faktisk lærer vi mer om Joyce som forfatter enn vi gjør om Svevo. Det er som forfatter sistnevnte har sitt fremste krav på vår oppmerksomhet – han ble tross alt kalt «den italienske Proust» – og derfor er det synd at dette aspektet er litt tynt. Kanskje må man ta et valg: man kan dramatisere livet (som unektelig er interessant) eller verket, men ikke begge deler samtidig. Men siden vi her har å gjøre med en forfatter, og ikke en handlingens mann, er det verket som til syvende og sist burde bety mer. Når det er sagt, er det kreative arbeidet rundt produksjonen førsteklasses. Det lille rommet som er til rådighet på Brockley har fungert som en stimulans til kreativitet på flere plan. Scenograf Karl Swinyard maner frem tidsriktig kaos i en forfatters arbeidsstue med øye for detaljer, samtidig som han lar det være nok bevegelsesfrihet til at regissør Kate Bannister skaper en flytende atmosfære rundt skuespilleren. Dette unngår statiske tablåer og sikrer at det alltid er noe interessant å se på. Lyd og lys er profesjonelt utført: vi føler virkelig dagens gang mens Svevo venter på enten avisbudet eller myndighetenes tyngre skritt. Og mangfoldet av gatelyder og erindringer (inkludert et minneverdig skipsforlis) er nøyaktig gjengitt og fremkalt med slående troverdighet – noe som ofte er vrient å få til på liten plass.

Så selv om stykket ikke helt klarer å bevise sin hovedpersons betydning til fulle, er den kollektive skildringen av et urolig liv levd underfundig i marginene delikat og minneverdig utført, noe som gir honnør til alle involverte.

BESØK NETTSIDEN TIL JACK STUDIO THEATRE