ANMELDELSE: My Brilliant Friend, National Theatre London ✭✭✭

Paul T Davies anmelder My Brilliant Friend, dramatisert av April De Angelis basert på Elena Ferrantes roman, som nå spilles ved National Theatre i London.

Ben Turner og Niamh Cusack i My Brilliant Friend. Foto: Marc Brenner My Brilliant Friend.

The National Theatre, (Olivier)

26. november 2019

3 stjerner

Bestill billetter nå

I en periode etter at Rufus Norris tok over som kunstnerisk leder, slet National Theatre med å fylle Olivier-scenen med vellykkede, moderne nyskrevne stykker. I år ser de ut til å ha løst problemet ved å sette opp dramatiseringer av populære romaner. I sommer var Small Island en av årets store produksjoner, og en dramatisering av Neil Gaimans The Ocean at the End of the Lane har premiere neste måned, riktignok på Dorfman-scenen. Her har vi April De Angelis’ dramatisering av Elena Ferrantes suksessromaner som utgjør My Brilliant Friend (Mi briljante venninne), og hennes tolkning har mye å by på – ambisiøs og episk i sitt omfang.

Ensemblet i My Brilliant Friend. Foto: Marc Brenner

Sentralt står forholdet mellom de to venninnene, Lenu og Lila, som vokser opp i etterkrigstidens Napoli og tar opp kampen mot de mektige og korrupte gangsterne som styrer nabolaget og familiene deres, spesielt Sarratore-brødrene og moren deres. Gjennom flere tiår kjemper de mot korrupsjonen med ord; Lila som dataekspert og gravende journalist, og Lenu ved å skjønnlitterært skildre familien sin og bli en suksessrik forfatter. Regissør Melly Still har, sammen med dramaturgen, formet en forestilling med stor klarhet og et dyktig ensemble der de fleste sømløst gestalter flere roller. Niamh Cusack er strålende som Lenu; hun leder oss overbevisende gjennom årene fra de møtes som barn, og er fysisk perfekt i rollen mens karakteren eldes gjennom historien. Catherine McCormack har den utfordrende oppgaven med å portrettere Lilas livstretthet og kynisme som barn – hun virker nesten for gammel for alderen – men hun vokser i rollen etter hvert som karakteren blir eldre og sinnet over urettferdighet krystalliseres. Materialet er virkelig episk og favner ikke bare historien om disse to kvinnene, men også politikk, feminisme og Italia selv. Kontrastene er tegnet opp i svart-hvitt; det er lett å holde med kvinnene fordi mennene er universelt ufordragelige, selv de som først virker sympatiske overfor saken. Ben Turner er spesielt skremmende og brutal som Nino Sarratore, og en følelse av ubehag brer seg hver gang familien hans trer inn på scenen.

Niamh Cusack og Catherine McCormack. Foto: Marc Brenner

Selv om handlingen utspiller seg i Napoli, ser det ut til at skuespillerne bruker sine egne britiske aksenter, og stykket høres ofte ut som det kunne foregått i havneområdene i Cardiff eller Liverpool; italiensk forekommer hovedsakelig i sangene. Selv om det gjøres mye for å fylle den enorme scenen med projeksjoner og bevegelser, fremstår Soutra Gilmours betongdesign ofte litt streng. Dette fører til at mange av skuespillerne unødvendig må løpe opp og ned trapper og endeløst jage hverandre rundt mens de roper navn, noe som fort blir trettende. De Angelis har gjort en formidabel jobb med å komprimere historien, og tempoet i første del er raskt og engasjerende. Begynnelsen av andre del dveler imidlertid litt for mye, og den siste sekvensen føles mest som en overspent juleepisode av en såpeopera – med nesten «fire bryllup og femti begravelser».

Catherine McCormack., Toby Wharton, David Judge, Emily Wachter. Foto: Marc Brenner

Likevel skaper Stills oppfinnsomme regi mange tilfredsstillende øyeblikk, særlig i overgangene mellom scenene, bruken av klær for å symbolisere overgrep, og enkelte effektive dukkeinnslag. Til syvende og sist satt jeg imidlertid igjen med liten sympati for karakterene. De fremstår ikke som særlig gode venner; forholdet deres er snarere ganske giftig. Selv om dette gir samspillet deres en interessant kompleksitet, var det lite som ga meg lyst til å heie på dem.

Spilles til 22. februar 2020

BESTILL BILLETTER TIL MY BRILLIANT FRIEND