ANMELDELSE: Once, New Wolsey Theatre ✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Glen Hansard og Marketa Irglovas Tony-prisvinnende musikal Once, som nå har regionspremiere ved New Wolsey Theatre.

Emma Lucia (Jente) og Daniel Healey (Gutt) i Once. Foto: Mike Kwasniak Once

New Wolsey Theatre, Ipswich.

11. september 2018

4 stjerner

Bestill billetter nå

Det har tatt sin tid før Glen Hansard og Marḱ́eta Irglovás Tony-prisvinnende musikal fikk sin regionale teaterpremiere, men denne samproduksjonen mellom New Wolsey Theatre og Queen’s Theatre, Hornchurch, har virkelig vært verdt ventetiden. Det er en bedragersk enkel historie om en jente som møter en gutt: han er en gatemusiker i Dublin på randen av å gi opp musikken etter et knust hjerte; hun er full av optimisme og sunn fornuft, og blir drivkraften bak en stor endring. I løpet av en uke forandres livene deres for alltid når de satser alt på å gjøre ting én gang – spille inn sangene hans og våge å gå videre til neste kapittel. Enda Walsh, som har skrevet manus, kaller det en «usynlig» kjærlighetshistorie som sniker seg innpå deg og rører hjertet før du i det hele tatt merker det. Det handler også om identitet, med mye humor i møtet mellom irsk og tsjekkisk kultur, og om kjærlighet på tvers av landegrenser og barrierer.

Ensemblet i Once. Foto: Mike Kwasniak

Regissør Peter Rowe har bygget opp et solid rykte ved dette teatret for sine skuespiller-musiker-forestillinger, og Once passer perfekt for New Wolsey. Ensemblet er fabelaktig; de bytter instrumenter med største selvfølgelighet og skaper vakre harmonier sammen. Likevel er det Emma Lucias Jente som virkelig eier forestillingen, med en enestående prestasjon fylt av varme, fornuft og sårbarhet. Karakteren er gift, selv om hun er separert, og har en liten datter – dette er barrierer hun ikke kan bryte, men hun knuser til gjengjeld hjertet ditt med sitt pianospill og sin vokal. Det går et hørbart sukk gjennom salen når tekstingen avslører at det hun sa på tsjekkisk faktisk betyr «Jeg elsker deg», selv om hun påstår hun snakker om at det skal regne. Daniel Healy er som skapt for rollen som Gutt, selv om jeg i starten opplevde noen av hans mer angstfylte vokalpartier som litt for voldsomme – men han mykner etter hvert som Jenta påvirker ham og karakteren vokser. Gjennom Jenta møter vi familien hennes, der Kate Robson Stuart stråler som Reza, mens Lloyd Gorman henter ut mye god komikk i rollen som Svec. Jeg opplevde Sean Kingsley som en anelse karikert i rollen som musikkbutikkeieren Billy – hans noe overdrevne spill brøt litt med stykkets stemning, selv om publikum tydelig moret seg stort. Samuel Martin stjeler flere scener som banksjefen som lengter etter å uttrykke sin kreativitet, og han får det meste ut av den hysteriske sangen «Abandoned in Brandon».

Ensemblet i Once. Foto: Mike Kwasniak

I Libby Watsons vakre scenografi, som sømløst skifter mellom ulike steder, stråler forestillingen virkelig når ensemblet synger sammen. Kor-versjonen av «Gold» gir frysninger nedover ryggen, og gjennom hele stykket spiller vokalen perfekt på lag med teatrets akustikk; det er en nydelig oppsetning. Høydepunktet er sangen «Falling Slowly», og Walshs manus holder seg tro mot filmens realisme. Dette er ingen musikal med «jazz hands» og glitter; den er tvert imot ganske melankolsk på enkelte punkter. Men den er også så uhemmet romantisk som et kyss under en lyktestolpe på en våt brosteinsgate, og reprisen av «Falling Slowly» mot slutten er så rørende at du vil ønske å se denne forestillingen mer enn bare Once.

New Wolsey Theatre frem til 22. september 2018

Queens Theatre Hornchurch fra 3. – 20. oktober 2018