ANMELDELSE: The Knight Of The Burning Pestle, Barbican Centre London ✭✭✭✭

Mark Ludmon anmelder Cheek by Jowls og Moscow Pushkin Drama Theatres oppsetning av The Knight of the Burning Pestle på Barbican Centre

Foto: Johan Persson The Knight of the Burning Pestle

Barbican Centre, London

Fire stjerner

Bestill nå

Åtte skuespillere sitter på plaststoler spredt over en vid scene som ellers er helt tom, bortsett fra en stor hvit kasse. Hodet til en av skuespillerne projiseres på kassen mens han sakte fremfører den uklare prologen til Francis Beaumonts stykke fra 1607, The Knight of the Burning Pestle. Pavel Akimkins klangfulle musikk setter en illevarslende tone mens ensemblet gripes av stiliserte bevegelser som foregriper karakterenes historier. Det virker som om vi er inne for en kveld med klassisk jakobinsk drama i moderne europeisk ånd. Men så blir scenen plutselig invadert av Nell og George, et par fra publikum, og handlingen spinner ut i et kaotisk og underholdende show som utforsker teaterform og hvordan publikum reagerer på det som skjer på scenen.

Foto: Johan Persson

Dette er nok en klassiker gjenoppfunnet av regissør Declan Donnellan og scenograf Nick Ormerod fra Cheek by Jowl, men mye av denne selvbevisste og selvrefererende «metateatraliteten» er faktisk Beaumonts eget verk. Selv om stykket er kraftig forkortet, er det fortsatt bygget rundt iscenesettelsen av et middelklasse-familiedrama, The London Merchant, hvor den rike forretningsmannen Venturewell prøver å stanse kjærlighetsforholdet mellom datteren Luce og lærlingen Jasper ved å gifte henne bort til vennen Humphrey. Akkurat som på Blackfriars Theatre i London i 1607, bryter George og Nell inn for å klage på stykket. Til slutt tvinger de et annet publikumsmedlem – nevøen Rafe – til å bli med i forestillingen for å legge til et nytt, improvisert plott om en tapper ridder, ikke ulikt Don Quijote.

Stykket var som kjent en fiasko i sin tid, noe som ble tilskrevet at det jakobinske publikummet ikke forsto den satiriske ironien. I dag er vi langt mer vant til «meta», både på teater og TV, men det er fortsatt noe subversive i det å bryte den fjerde veggen mellom scenen og den mørklagte salen, spesielt på en institusjon som Barbican Centre. Cheek by Jowl bringer Beaumont inn i samtiden med videokameraer, projeksjoner og mikrofoner, og det er ikke bare 1600-tallets stykker og publikum som blir harselert med: når Nell sier at «det burde være vakker scenografi og kostymer», taler hun på vegne av mange teatergjengere som savner den realistiske naturalismen som moderne europeiske regissører ofte forkaster. «Det er et konsept», forklarer en av skuespillerne defensivt, men deres stiliserte prestasjoner blir gang på gang avslørt som kunstige av de mer livaktige Nell og George, som deler sine kritiske kommentarer fra siden av scenen.

Foto: Johan Persson

Agrippina Steklova og Alexander Feklistov er sjarmerende og hylende morsomme som paret som utviser alle de egenskapene faste teatergjengere vanligvis hater. De småprater, roper til scenen og gumler i seg snacks gjennom forestillingen, helt uten tanke for at de stanser handlingen i jakt på en autograf eller en selfie. Resten av ensemblet utstråler økende desperasjon og nød der de føyer seg etter parets minste vink, dratt som marionetter inn i deres ridderfantasi. Kirill Chernyshenko og Anna Vardevanian som Jasper og Luce, og Kirill Sbitnev som Rafes motvillige «væpner» Tim, er herlige i sin lidelse – spesielt Vardevanian fremstår som et knust og traumatisert skall mot slutten.

Dette er det siste samarbeidsprosjektet mellom Cheek by Jowl og Moscow Pushkin Drama Theatre, og gjenspeiler teaterkompaniets tiårslange engasjement i russisk teater. Oppsetningen på Barbican spilles med engelske overtekster, og er nok en fantastisk mulighet til å oppleve det ypperste av europeisk teater – selv om Cheek by Jowl denne gangen gjør narr av nettopp det.

Spilles frem til 8. juni 2019.

BARBICAN CENTRE NETTSIDE