ANMELDELSE: Half A Sixpence, Noel Coward Theatre ✭✭✭✭

Half A Sixpence

Noel Coward Theatre

14. november 2016

4 stjerner

Bestill nå | Mer info

H.G. Wells er en av vår tids store myteskapere, og hans Candide-lignende historie om en foreldreløs helt, ulykkelig kjærlighet, plutselig rikdom og like uventet fattigdom – alt styrt av skjebnens lune – er en av juvelene i arven etter ham. Arthur Kipps, hovedpersonen i denne tankevekkende fortellingen om pengenes makt, er en svært folkekjær skikkelse som har fascinert dramatikere helt siden han dukket opp i 1905. Mest kjent er kanskje musikalversjonen skrevet for Tommy Steele i 1963, fylt med praktfulle sanger av David Heneker. Det er denne versjonen som danner grunnlaget når de nåværende bearbeiderne tar for seg Wells' fabel på ny.

Hvis du elsker glamour, vil du finne denne produksjonen – designet av Paul Brown – uimotståelig. Den elegante scenografien huser en parade av edwardiansk mote som ser ut til å være hentet rett ut av sidene i 'The Yellow Book'. Elfenbenshvitt dominerer første akt, mens andre akt åpner med en fantastisk sekvens i gult og svart. Paule Constables lyssetting viser frem antrekkene fra sin beste side; i denne epoken dro folk på teatret for å se de nyeste trendene, og vi blir sannelig ikke snytt her.

Rachel Kavanaghs lette og lekne regi tar utgangspunkt i at alles liv er en forestilling, et skuespill – enten man tar bryllupsbilder eller dukker opp i mottakelsen på en nymotens motorsykkel. Intet sted er dette tydeligere enn hos hovedrolleinnehaver og nykommer Charlie Stemp. Hans forvandling fra lærling til velstående herremann skjer rett foran øynene våre i butikken. Av går de grå arbeidsklærne, og på kommer en stilig, om enn noe prangende, rutete dress og kremfarget vest. Rundt ham forblir kollegene uendret, mens han nå insisterer på å bli tiltalt som «sir» av sin tidligere sjef. Under den muntre overflaten er den rå virkeligheten aldri langt unna.

Henekers musikk var den siste britiske musikalen som lyktes på Broadway (i 1965) før 'Evita' og 'Cats' endret alt. Den pumper historien full av melodisk skjønnhet og lyrisk oppfinnsomhet. Det meste av originalmaterialet er med, men George Stiles og Anthony Drewe har omarbeidet numrene for å passe sammen med Julian Fellowes' nyskrevne manus. Fellowes har beholdt handlingen, men har inkludert mer av det Arnold Bennett beskrev som Wells' 'frodige fiendtlighet' mot alle karakterer unntatt Kipps. Takk og lov for det. Dette er hva gamle musikaler ofte trenger: et manus som treffer dagens publikum bedre. Brodden i karakterenes mørkere motiver gir verket mer appell og balanserer sødmen med jordnær realisme.

Stiles og Drewe har også bidratt med åtte helt nye sanger, inkludert den praktfulle ragtime-hiten 'Pick Out A Simple Tune'. Det er nesten umulig å høre hvilke sanger som er nye, så sømløst går de inn i originalmaterialet. Personlig savnet jeg 'Efficiency', som forsvant i omskrivingen, men den nye sangen 'Look Alive' skaper mer fart og driv i starten av stykket med en større følelse av akkurat det – effektivitet. Alle valg som er tatt, er gjort for å tjene historiefortellingen.

Når det gjelder rollebesetningen, har man valgt å satse på en nybegynner i bransjen. Charlie Stemp står i sentrum av dette krevende verket og bærer nesten 20 av 23 musikalnumre. Han er ung, en imponerende atletisk danser og har en behagelig stemme. Hans to kvinner, arbeiderklassejenta Ann (Devon-Elise Johnson) og overklassepiken Helen (Emma Williams), utgjør en god kontrast. Vivien Parry morer som Helens ambisiøse mor, og Jane How er en formidabel Lady Punnet (en karakter som vil få fans av Fellowes' 'Downton Abbey' til å føle seg som hjemme). Gerard Carey er en passende kjølig skurk, før han dukker opp i en helt annen og svært leken rolle som bryllupsfotograf.

Alex Hope gjør inntrykk som sosialisten Sid Pornick, og Bethany Huckle er en sjarmerende Flo. Ian Bartholomew leverer en solid West End-prestasjon som Chitterlow. Med et ensemble på 24 personer skapes et herlig og kraftfullt lydbilde.

Koreograf Andrew Wright og regissør Kavanagh samarbeider vakkert. Dans er naturligvis et hovedelement, men her settes bevegelsene i historiens tjeneste fremfor lange, isolerte sekvenser. Når 'Flash, Bang, Wallop!' endelig kommer, får publikum faktisk med seg de smarte tekstene for første gang, i en usedvanlig treffsikker iscenesettelse. Gjennom det hele spiller orkesteret William David Brohns livlige orkestreringer under stødig ledelse av Graham Hurman. Lydbildet til Mick Potter er klart og fremtredende.

Alt i alt er dette samarbeidet mellom Chichester Festival Theatre og Cameron Mackintosh en strålende og elegant nyoppsetning av en elsket klassiker. Det gir et friskt blikk på et av de beste britiske partiturene som noensinne er skrevet, med bidrag fra noen av bransjens mest erfarne krefter. En ren fryd.

Foto: Manuel Harlan

BESTILL BILLETTER TIL HALF A SIXPENCE NÅ